En pasning ut i intet?
Historien ser ut til å gjenta seg for de norske håndballgutta. Når sluttminuttene begynner, slår den kollektive handlingslammelsen inn. Lærer de aldri?
Om ni dager er det ett år siden forrige gang jeg skrev om temaet (Time out). Samme kjerringa og samme dansen, altså. Jeg tenkte tanken da det sto igjen noen minutter av gårsdagens kamp mot Kroatia. Så kom tversoverpasningen ut i intet, som Harald Bredeli sa det.
Men vent litt, for er det ikke minst to ting som skiller gårsdagens knoting fra tidligere tiders ditto? For det første ble håndballgutta enda en erfaring rikere, og for det andre ble de det i turneringens første kamp!
Erfaring, sa Balic til TV 2, da han ble konfrontert med at kroatene virket så mye roligere enn nordmennene i sluttminuttene.
I går erfarte håndballgutta lammelsen allerede i den første kampen. Denne gangen er det ikke sikkert de må vente et helt år på neste test, for det kan bli sluttminuttdramatikk allerede om kort tid. Erfaringen er ferskvare. Tar de lærdom av pasningen ut i intet, kan det være en medalje verdt. Med mindre håndballgutta har en merkelig forestilling om at det hviler en forbannelse over dem.
La oss håpe de har et mer pragmatisk forhold til forestillinger, for de kan fortsatt bekle hovedrollen i nært forestående em-forestillinger. I motsetning til å gruble et helt år, kan de nå rette opp feilene fra i går.
Hent frem kanonen, gutter, men sørg for at den går av før teppet går ned!
0 kommentarer
Permalink
Del med andreSenterhalfens stikkere
Det er lite som er så berikende som å snakke med folk som har levd et langt liv med fotball - selv på et kjøpesenter i førjulstiden. Folk som snakker om plass i stedet for rom, som trekker veksler på historien når de prøver å forstå nåtiden, som resonnerer, som er vitebegjærlige og som formidler sine inntrykk - i det hele tatt øser av sin kunnskap - etter et langt liv med skjult læring og lagret erfaring. Ja, og som serverer små stikk om at noe, men langt fra alt, var bedre før.
Det var noen som stabla alle mann i forsvar før åsså. 4-5-1 heter'e visst nå. Men sånne lag speller ikke fotball, vett'u. Dem vi'kke angripe, dem avventer - og kontrer til nød. Og grunnen til at dem ikke speller angrepsfotball, er at dem ikke kan det. Og dem kan d'ikke for rem øver ikke på 're. Vi øvde på bevegelser og pasninger hele tida, vi, for de tinga henger nøye sammen dem, vett'u. Og så spellte vi sammen med de samma spellera år etter år. Vi lærte å kjenne hverandre, å se hvor'e var plass, hvor og når vi skulle møte og hvor og når vi skulle stikke - og når, hvor og hvordan vi skulle slå stikker'n. Det gikk framover på den tida åsså, skjønner'u, bare ikke hele tida. Vi telte ikke støttepasninger og sånt. Nå er'e altfor mange som bare flyr rundt utpå der. Det virker jo helt tanketomt. For fotballen ha'kke forandre seg så mye som folk trur, vett'u, det er bare orda som er flottere. Bare smatt på ordet langpasning, 'a dø. Hva er det for no'? Å rappe tel ballen så 'n går høyt og langt! Ja, ballen går i retning av noe og noen, men dæ'kke no'n pasning, vett'u. Ha'kke no' med pasning å gjørra. Det er kælkefotball. Det er fotballsparkere som driver med sånt. Fotballspellera finner'u i Basjelona. Der speller rem fotball. Dem har øvd på 're, dem vett'u!
Resonnementene, ordvendingene, betraktningene og argumentene kom fra en med peiling på fotball. Problemet er at han - og mange med han - ikke blir tatt på alvor, for han er hverken formelt lærd nok eller nerd nok; ingen diplomer i sekken, ingen skriftlig dokumentasjon på bordet, ingen statistikk å vise til. Han bruker ikke ord som serve, rom, distribusjon og vertikal spenst, og han er langt unna å huske det fotballnerder husker. Hans ordvalg, språkform og surr med navn og tall står i veien for kunnskapen han formidler fordi dagens fotballspråknorm anses viktigere enn innholdet i det som formidles. Dessverre.
Økonomiprofessor Kjell A. Nordström har skrevet noe om dette. I boken Funky Business, vil jeg tro. Den beleste proffen later ikke til å ha mye til overs for dem som tror at kunnskap bare kan erverves ved hurtigpugging og telling. Han omtaler dem som neo-dumme; folk som er ute av stand til å bedømme noe uten datastøtte, og som, i motsetning til den omtalte senterhalfen og hans likesinnede, ofte trekker slutninger som er exactly wrong rather than roughly right. De neo-dumme mangler evnen til å ta inn det som ikke kan kvantifiseres, ifølge proffen. De mangler dømmekraft.
Nordström skriver følgende om sin far, en pensjonert betongarbeider som i hele sitt liv har vært opptatt av fugler: På brøkdelen av et sekund bedømmer han vingesus, flyveretning, silhuett, flyvehøyde, fart og hundreognitti andre variabler. Det er dømmekraft i ren form. Det er taus kunnskap.
Det er nesten som å høre Nils Arne Eggen, som angivelig skal ha sagt følgende om Odd Iversen: Odd kan alt om fotball, han vet bare ikke hva det heter! I dag vet mange hva alt og alle heter i fotball. Det hadde vært muntrere og mer berikende om flere kunne mer om det Ivers angivelig kan alt om og mannen på senteret kan mye om. Sistnevnte følger ikke med på norsk, svensk, dansk og spansk fotball bare for moro skyld; han er lidenskapelig interessert i fotball. Han ser det hele bare med andre øyne. Og blant annet derfor reflekterer han over ordet og bruken av langpasning snarere enn å telle antallet av det noen har definert som langpasning. Han er årvåken.
Jeg takker for stunden på tampen av nok et fotballår og har tatt meg den frihet å videreformidle noen av senterhalfens stikkere. For riktig nok har fotballen utviklet seg, men det er lov å spørre om all utvikling er fremskritt. Jeg er ikke så sikker på det. Men jeg er helt sikker på at representanter fra den eldre fotballgarde har noe å lære bort. Men da må vi høre etter, tåle et annet fotballvokabular, være overbærende med deres litt selektive hukommelse og ikke tolke dem dithen at alt var bedre før. Trolig er de bare litt lei av at folk som har sett fotball i et tiår eller to gir inntrykk av at de har sett det hele. Og det med god grunn!
Det skal nevnes at det som står i det kursiverte avsnittet er en smule overdrevet. Men gjengivelsen er roughly right rather than exactly wrong.
Apropos Messi og Henry
"All PR er god PR," sa den legendariske VIF-oppmannen Helmuth Steffens. Barça-kameratene Lionel Messi og Thierry Henry har naturlig nok mye felles, men i disse dager tror jeg de verdsetter oppmerksomhet noe ulikt!
Messi er nylig tildelt Ballon d'Or 2009. Da han mottok prisen skal han ha uttalt: "Jeg dediserer Gullballen til lagkameratene mine. Jeg deler dette trofeet med dem."
Messi har åpenbart skjønt verdien og de mulige gevinstene av å være et individ i et kollektiv. Trolig har han også merket seg at FC Barcelona har en Messi-strategi. Det siste ifølge Financial Times-spaltisten Simon Kuper: "The club is the proud owner of the European Footballer of the Year – the 22-year-old [Messi] won the Golden Ball on Tuesday – but it knows that these things often do not last. Twice before in recent decades it has had the world’s best young footballer, first Diego Maradona and later Ronaldinho. Both left town prematurely. On recent visits to Barcelona, I asked club officials and a Messi adviser about Barça’s strategy to keep Messi in Barcelona and performing well for the next decade."
Henrys hands er omtalt i mang en spalte. Nå også i spalten "Dear Economist", der en annen FT-skribent, økonomen Tim Harford, har besvart spørsmålet "Did Thierry's head inform his hand?". Økonomen svinger innom den klassiske avveiningen mellom forventet avkastning og risiko. "The rewards of his [Henry's] cheating go largely to his team-mates [...] Henry himself faced all the risks."
Økonomer ville aldri ha jukset foran kamera, slår økonomen fast. Mulig det, men sikkert er det i hvert fall at oppdagelsesrisiko og æreskodeks ikke er det det samme!
