Henda i været, gutter!
Rollelisten i serien "Thierry Henrys hands mot Irland" er blitt lang. Klikker du på saken Fifa vurderer å straffe Henry for handsen, ser du at det er plenty med folk som har uttalt seg i saken. Alle er enige om at det ble begått en feil. Det avgjørende er: Hvem var det som begikk den?
Noen mener Henry. Andre mener dommeren. Franskmannen og Manchester United-spilleren Patrice Evra mener det siste. John Carew også. Dommeren burde ha sett og blåst, mener guttene. Og: Henry gjorde bare det alle andre ville ha gjort og derfor er visst han fri.
Fair play er altså dommerens ansvar. Men ikke bare skal han håndheve fair play, han skal også være den eneste som håndhever fair play.
Du verden! Ansvarsfraskrivelse er helt ok, med andre ord. Og det er gull verdt hvis du kommer unna med det!
Resonnementet er ganske presist det stikk motsatte av fair play, for fair play innebærer at alle involverte utviser respekt for skrevne og uskrevne regler og intensjoner i praksis. At alle erkjenner at de har et ansvar og en rolle i det hele.
Det er fristende å si at alt er greit så lenge dommeren ikke ser det - toppfotball er tross alt og ikke først og fremst et mesterskap i prektighet -, men det har lite med fair play å gjøre. Hvis spillerne ikke har tenkt å legge to pinner i kors for å utvise fairness, kan tilstandene bli svært ubehagelige, for ikke å si uutholdelige.
Essensen i fair play er real oppførsel. Slik oppførsel har en pris. Det koster omtrent ikke noe å fremstå som raus når alt er over. Real er man først når man motstår fristelsen, når man unnlater å raske til seg en urettmessig fordel. Alternativt må man strekke hendene i været rett etter man har gjort noe dumt. De aller, aller fleste vet jo når de har oppført seg urealt. Det forutsetter bare at man kjenner etter.
Henrys hands rettferdiggjøres ikke ved at (alle?) andre spillere ville ha gjort det samme. Og akkurat i denne saken er det dønn irrelevant om han for øvrig har vært en flott ambassadør for fotballen. Han handset, og han jublet som om han hadde gjort noe ærerikt da han kom unna med det. Først da spillet var over og Frankrike hadde sikret seg vm-billett på bekostning av Irland, bad Henry om unnskyldning. Det var altfor lite og altfor seint. Hensikten var oppnådd og gevinsten var innkassert.
Dommerens feil var at han ikke så situasjonen. Enten fordi han hadde en dårlig posisjon eller fordi han var uoppmerksom i et kritisk øyeblikk. Det går an å bebreide ham for det, men det når altså ikke opp til Henrys hands. Fair play fikk nok et skudd for baugen!
Hvis spillerne forbeholder seg retten til den prinsippløse praktiseringen av "det er lov å prøve seg på alt," er det bare en ting som hjelper for å få fair play på noenlunde rett kjøl: Konsekvenser for dem som blir tatt. I tilfellet Henry, er det vanskelig å se at Fifa kan straffe ham på annen måte enn å utestenge ham fra vm-sluttspillet.
I så fall får Fifa en delikat julenøtt å knekke: Straffen skal legitimeres og hjemles. Henry er tross alt ikke førstemann ut.
På den annen side: En eller annen gang må det bli alvor bak ordene om fair play. Fifa får rulle ut den store kanonen og bestemme seg for om Henry-saken skal bli det store og endelige varselet eller om de skal brenne til med en gang. Neste gang må det uansett smelle. For det står om fotballens troverdighet.
0 kommentarer
Permalink
Del med andre
