Hjernen er alene
Gjentakelse og gjenkjennelse er kritiske suksessfaktorer i fotball. Ordene har lav status. Vi liker ikke ting som tar tid. Det skal være spektakulært, og det er instant satisfaction som gjelder.
Det er pedagogisk utfordrende å lære barn pasningsferdigheter. De husker frasen "den beste gaven du kan gi en lagkamerat, er en god pasning," men liker ikke det som må til for å mestre pasningskunsten. Å repetere er kjedelig. Og det er dødskjedelig med pirk, detaljer og påpekninger. Krøllalfagenerasjonen har erfart at det holder å banke ned noen ord og trykke på enter-tasten. Gjentakelse og gjenkjennelse, liksom, hva er det for noe! Kan vi ikke gjøre noe morsomt i stedet?
Messi gjør morsomme ting. Finter, finesser, balansekunst, dribleserier og scoringer. Det er sirkus hele tiden. Vel, nesten hele tiden. Innimellom. Han kan gjøre ting ingen gjør etter ham. Et magisk Messi-øyeblikk er verdt ventetiden, tv-tiden og/eller inngangsbilletten. Det er pølse i brød med alt. Umiddelbar tilfredsstillelse. For alle. Også dem som ikke har peiling på fotball.
Det er verre å legge merke til morsomhetene til lagkamerat Xavi. Hvor morsomt og umiddelbart tilfredsstillende kan det bli med en som er hjernen, ballsentralen, limet mellom forsvarsspillerne og angrepsspillerne, arkitekten og dynamoen? Slikt er og forblir tungt fordøyelig. Spesielt for dem som ikke har peiling på fotball.
Messi fikk Ballon d'Or 2009. Xavi måtte nøye seg med nominasjonen - og en pallplass. Intet nytt under solen, med andre ord; hjernen har sørget for det uvurderlige grunnarbeidet, artisten skummer fløten. Men ikke for det: Jeg har få innvendinger mot at artisten Messi ble tildelt prisen, men jeg hadde jublet litt til om arkitekten Xavi hadde fått den.
Inter-sjef og tidligere Barca-assistent Jose Mourinho skal også ha ment at Xavi fortjente gullballen. Det er nærliggende å tro at jeg har kastet meg på en autoritet som Mourinho, men jeg må skuffe. Jeg er ikke skrudd sammen helt sånn. Derimot: Begrunnelsen hans og beskrivelsen av Xavi minner om noe jeg skrev om Frank Lampards uvurderlige betydning for Chelsea i 2005 - da Mourinho var Chelsea-sjef.
Det nevnes utelukkende fordi gjentakelse og gjenkjennelse aldri går av moten!
0 kommentarer
Permalink
Del med andre
