Kamp Nå
Etter nedslående 0-4-4 og 7-12 i 2008, dro Norges beste menn til med 1-0 mot Tyskland i februar 2009. De kunne sette to streker under 6-2-2 og 14-8 da fjorårssesongen var omme - dog uten vm-billett. Hva nå?
Ja, for vi skriver altså mars. Altfor lenge har det vært en elendig måned for landslagsfotball - resultat- og prestasjonsmessig. På 12 mars-kamper i årene 2000-2009 viser tallene 2-4-6, med 13 scorede og 18 baklengs. Nå står vm-klare Slovakia for tur.
Nils Johan Sembs utvalgte oppnådde 1-2-2 og 6-7 i mars-kampene 2000-2003. Åge Hareides menn slo Serbia-Montenegro 1-0 i mars 2004, etter at Sverige, Honduras, Singapore og Nord-Irland var most i januar og februar. 5 om dagen ble til 5 strake med ny sjef.
Etter det er det som om vi har sendt lompelandslaget ut i mars-slagene: I 2005 ble det 0-0 i snørike Moldova. I 2006 fulgte 1-2 mot Senegal. I 2007 ble det to lomper, men ingen varme pølser; em-kval-kampene mot Bosnia-Herzegovina og Tyrkia endte hhv. 1-2 og 2-2 (med to uvirkelige baklengs i sistnevnte kamp). Elendigheten fortsatte med 1-3 mot Montenegro i 2008, og 1-2-tapet mot Sør-Afrika i 2009 ble en studie i unnskyldninger.
Forfatteren valgte seg riktig nok april, men det får være måte på hva vi skal klamre oss til. Hadde det enda vært reale forsøk!
Muligheter har vært skuslet vekk gang på gang i mars-kamper. Umiddelbart husker jeg 2008 som verst i perioden 2000-2009. Et ungdomslag fra Wales trillet ball-i-hatt med såkalte staute norske karer i februar. "Vi fikk avdekket hvilke som kan spille fotball i februar og hvilke som ikke kan," konkluderte Åge med etter 0-3-tapet. Revansjens time kom i mars, men mot Montenegro virket landslagsgjengen om mulig enda mer blodfattig. Intet var på stell og Norge tapte 1-3.
Å mistenke noen for å ha kommet til kamp med dårlige holdninger, enn si beskylde dem for det, er liksom for enkelt, for trivielt. Mon det. For hva annet skal vi kalle det når spillere åpenbart ikke gidder og sjefen gir de giddalause enda en såkalt sjanse. En ting er å forsøke og mislykkes. Det får være grei skuring. Å slumse er noe helt annet. Og helt utilgivelig. Jeg kommer ikke på noe mer dekkende for slums enn dårlige holdninger. Men det har visst både jeg og andre vært innom før.
Kan landslaget klare seg uten John Carew? Hva skal det ellers gjøre, han har jo meldt forfall! Resten av laget kan jo ikke legge seg ned og grine. Laget vil savne Johns rekkevidde, styrke og fart. Scoringer eller ei, han trekker alltid mye oppmerksomhet ut av motstanderlaget. Det gir bedre plass og arbeidsvilkår for de øvrige norske spillerne.
Igjen blir det stram defensiv organisering og kontringer. Vi kan håpe at JA Riise og MG Pedersen fortsetter der de slapp i fjor, men vi kan antakelig bare drømme om godt angrepsspill mot etablert forsvar. Det tar tid å bli god til det siste, men det hjelper å øve. Og å ville det. Jeg er spent på om det siste har høy nok prioritet hos Drillo. Landslaget har lent seg tungt og lenge på Johns fysikk. Kampen mot Slovakia er en ypperlig anledning til å øve uten spissbautaen. Det gjelder "bare" å huske hva fjorårets ervervede selvtillit kom av - og å gjenskape det.
Bjørn Wirkola hadde visst nok en solid porsjon selvtillit i hoppbakken. Men selvtillit er et gode som må pleies og vernes om. Dessuten er selvtillit en smule situasjonsbetinget. Selv Wirkola skal ha slitt litt i overgangen hoppstøvler-fotballstøvler, altså omtrent i mars. Som RBK-spiller på Lerkendal var det lite verdt å være psykisk sterk i hoppbakken når tribunesliteren var misfornøyd med pasningskvaliteten på gressmatta: "Du får løsne bindingan no, Wirkola!"
Kamp Nå? Fantasien strakk seg ikke lenger enn at jeg var på Camp Nou og så Barcelona-Racing Santander for halvannen uke siden (4-0). Stadionnavnet kan stå som en påminnelse før møtet med Slovakia i morgen: Kamp. Nå. Klem i vei!
Norge tåler et tap. Men ikke på en måte som minner om Wales- og Montenegro-kampene i 2008.
1 kommentarer
Permalink
Del med andre
