I de beste hender
Når jeg ser Chelseas og Tsjekkias keeper Petr Cech stå i mål, tenker jeg på sjåførlæreren min.
Kampegutten Tobben var sjåførlæreren til faren min og farfaren min. Han var med andre ord en godt voksen mann og en erfaren bilist. Kjøretimene startet etter skoletidens slutt. Tobben ventet utenfor skolegården, og han satt alltid på høyresiden når jeg kom. På fanget hadde han en fersk utgave av Aftenposten Aften. Mens jeg kjørte, leste han. Og mens han leste, kunne han spørre: "Hvorfor så du ikke i speilet før du la deg over i venstre fil?"
Han sa noe annet også innimellom lesingen: "En ting kan du lære deg med en gang. Hvis det skal være behagelig for meg å lese avisen når du kjører, skal du holde god avstand til bilen foran og se hvordan trafikkbildet er foran den bilen som er foran oss. Da blir det behagelig og trygt både for deg, dem som sitter på med deg og for de andre som ferdes i trafikken!"
Petr (den store) Cech har sjeldent tidsnød og havner sjeldent i trøbbel. Det må bety at han er flink til å lese spillet (trafikkbildet). Det betyr trolig også at han er flink til å dirigere forsvarsspillerne med konstruktive og klare meldinger. Med det oser det trygghet av ham. Forsvarsspillerne kan stole på at Cech ikke står og sover, og de kan innrette seg deretter.
Det ser feiende flott ut når keepere gjør såkalte tv-redninger. Det hender Cech også må hente frem noe ekstra, men ofte når keepere må opptre som sprellemenn, er det fordi de har fulgt dårlig med på hva de har i vente. Alternativt har de snakket lite eller gitt uklare meldinger til forsvarsspillerne foran. (En altfor god motstander er selvsagt også en mulighet.)
Alpinisten Ingemar Stenmark var ikke taletrengt. De første årene han ble intervjuet på tv, sa han stort sett ja, nei eller Tärnaby (navnet på hjemstedet). I motsetning til keepere, var han ikke avhengig av andre når han skulle forsere slalåmportene. Men han hadde det til felles med en god keeper at han leste spillet (løypa) på fortreffelig vis. Hvis vi ikke hadde hatt klokke på skjermen, ville vi tippet at han havnet langt unna pallen etter at alle hadde kjørt. De andre jobbet jo som bare det. Men ikke Ingemar. Ingen brå bevegelser. Ingen hastverksløsninger. Ikke noe tut-og-kjør. Han seilte forbi portene, tilsynelatende helt uanstrengt. Det så ut som om det gikk tregt, men han sto som regel øverst på pallen.
I går kom unntaket som bekrefter regelen. Cech hadde tilsynelatende full kontroll da ballen ble lagt inn til tyrkernes måljeger Nihat Kahveci. Cech gikk rolig ut, strakk kroppen og armene, hadde ballen i hendene - og så glapp han den. Ballen landet i bena til en ventende Nihat. Han scoret. Tyrkia vant til slutt 3-2 etter å ha ligget under 0-2.
Hvordan var det mulig? Ballen var jo i de beste hender.
Jeg kan ikke se det av bildene, men en nærliggende forklaring er: Ballen var tilsynelatende så enkel å fange at Cech allerede hadde begynt å tenke over hva han skulle gjøre med den. Hvem kan jeg sette raskt igang når jeg har fanget ballen? Vi hadde ikke reagert hvis det var grekernes Antonis Nikopolidis som hadde gjort dette, men Cech da!
Vel, implisitt i Tobbens formaning om å lese trafikkbildet, ligger at man må gjøre en manøver av gangen. First things first. Cech hadde trolig flere baller i luften enn den ene han skulle fange. Da går det som regel galt.
En gang har jeg bulket med en annen bil. Jeg kunne ha skyldt på sjåførlærer Tobben. Det hendte jo at han leste avisen, så han kunne jo ha anstrengt seg litt mer! Men det var bare å strekke hendene i været: "Sorry, min feil. Heldigvis er alle hele. Hva koster det?" Dessuten: Tobben var outstanding (og avislesingen er en smule overdrevet).
Når Cech strekker ut hendene, går det som regel godt. Ett av få unntak kom i går. Han tok på seg skylden. Dessverre for ham og Tsjekkia var prisen skyhøy.
3 kommentarer
Permalink
Del med andre
