Timeout
Kollektiv handlingslammelse er rare greier. Men det er ikke rarere enn at herrelandslaget i håndball stadig vekk opplever det.
Det heter seg at vi lærer av våre feil. Mulig det, men sikkert er det også at vi gjentar tidligere feil. Husker vi godt nok, blir galskapen ofte selvoppfyllende profetier.
"Og så kjem det je itte kæin!" Det er få minutter igjen av kampen. Håndballgutta leder og må vinne. En glir. En annen glir. En tredje blir avblåst for skritt. En fjerde kaster ballen på tribunen. Den som hadde ballen omtales som syndebukk. Ingen nevner at lagkameratene på samme tid er blitt skjulere; medspillerne, altså pasningsalternativene, gjemmer seg fordi de for alt i verden ikke vil ha ballen. De vil ikke gjøre feil. Indirekte gjør de feil likevel.
Slikt ser vi kun i de kritiske sluttminuttene. El momento de la verdad, sier de på tyrefekterarenaene i Spania. Sannhetens øyeblikk. Nå gjelder det.
Hva skjer? I disse tider må man dunke seriøse forskningsrapporter i bordet for å virke troverdig. Enkle resonnementer er ut. Vi stoler ikke lenger på den mest åpenbare forklaringen. Og løsningen må være fordømt vanskelig, gjennomtenkt og gjennomanalysert, helst av laboratoriealvorlige menn omgitt av reagensglass.
Mens vi venter på vitenskapen kan vi lytte til en maler. Odd Nerdrum sa det omtrent sånn i TV 2-programmet Gutta på tur: Idrettsfolk setter nye rekorder fordi de er for tjukke i hue til å skjønne at det ikke går an!
Det ville ha vært grensesprengende om håndballgutta hadde gått til semifinalen i vm. Dessverre slo hukommelsen og frykten for å mislykkes inn, kombinert med en overdreven tro på ett trekk. Overmot, djervhet, kjølig og rasjonell atferd holdt stand i 57 minutter, men måtte gi tapt på oppløpssiden. Det ble atter en gang tre sluttminutter med mental lammelse.
Malerens diagnose virker enkel. Kan hende er den også resepten, i betydningen: Ikke gjør dere lurere enn dere er. Den helt geniale ideen til eksamen er sannsynligvis tankespinn. Dropp det. Vær offensiv, men ikke dumdristig, og hold deg til det kjente og enkle og klin til.
Eksempel: Timeout. Hvorfor avtaler Kjelling & Co å gjøre slik og bare slik i et avgjørende øyeblikk når de har funnet gode løsninger innenfor en avtaleramme i 57 minutter? Tanken bak et avtalt trekk er edel, men er den noe verdt i kaostilstandene i sluttminuttene? Hvis A programmeres til å spille til B, vil han gjøre det. Det er jo avtalen. Men hva om B er vanskelig å spille til og/eller er fanget i et jerngrep av motstanderen, mens C og D står dønn alene i gunstige posisjoner? Hadde det vært tidligere i kampen, er jeg sikker på at A ville spilt til C eller D, men ikke nå. Avtalen skal holdes. A forsøker å spille B, men mislykkes. Det ene avtalte trekket blir en mental tvangstrøye.
Med det nulles spillernes logiske og intuitive valg. Det unaturlige velges fremfor det naturlige. For det er en ukjent, men akk så viktig X-faktor når ett trekk velges: Et trekks fortreffelighet avhenger av mottrekket, og vi aner jo intet om hvordan motstanderen vil opptre. Er vi riktig uheldig, demmer motstanderen opp for den løsningen som er valgt, og da må det være fornuftig å velge annerledes. Tidligere i kampen har de jo løst oppgavene med ulike og situasjonstilpassede virkemidler.
Poenget er: Bruk timeouten i de kritiske sluttminuttene til å berolige spillerne. Det som har fungert i 95 prosent av spilletiden, vil med stor sannsynlighet fungere i sluttminuttene. Meldingen må være: Slapp av, bruk hodet, vis initiativ, se etter muligheter.
Jeg bebreider ikke håndballgutta. Tvert i mot. Jevnt over har de vært gode. I jakten på rekorder bør de dvele ved maler Nerdrums ord. Og det tidligere omtalte KIS-prinsippet: Keep It Simple (Stupid)!
2 kommentarer
Permalink
Del med andre
