Tid for duskedamer?
Et temmelig sikkert tegn på at en fotballklubb sliter med publikumstilstrømningen, er når snåle pakkeløsninger og pauseunderholdning får høyere prioritet. Vikings gratisbilletter, RBKs hoppeslottilbud, duskedamer, standupkomikere eller fallskjermhoppere er krampeaktige forsøk på å trekke folk til Tippeligaarenaene. Metodene er prøvd utallige ganger. Like mange ganger har de vært mislykket. Man lokker ikke kjøttelskere med en biff på 75 gram ved å legge mer mais eller båtpoteter på tallerkenen. Og man lokker ikke folk på fotballkamp med fristelser som ikke har noe med selve kampen å gjøre. I hvert fall ikke mer enn en gang. Kvalitet, dvs. gode prestasjoner og resultater, er alt. Resten er staffasje.
Publikumstallet de første 6 rundene har falt som en stein målt mot fjoråret. Mens det var cirka 10.600 på hver av de første 48 kampene i 2008, er tallet falt til cirka 8.700 i år. Det er en nedgang på 18 prosent per kamp. Hvis det endelige 2009-snittet skal matche 2008-snittet, cirka 9.800 tilskuere per kamp, må det komme over 10.000 på hver eneste av de 192 gjenstående kampene.
Tippeligaen er utvidet med to lag, fra 14 til 16. Det virker ikke mye, men det gir altså 58 kamper ekstra og 240 totalt. Svenskene opplevde en nedgang på 2.500 mennesker, fra 10.300 til 7.800, per kamp da de utvidet til 16 lag i 2008. I Norge gikk publikumssnittet ned både da serien ble utvidet fra 10 til 12 lag i 1972 (-1.000 per kamp) og da den ble utvidet fra 12 til 14 lag i 1995 (-600 per kamp).
Det var riktig nok innegym da Stabæk åpnet årets Tippeligaball mot LSK 14. mars. Dagen etter hutret folk seg gjennom den første søndagen av årets sesong. Ski- og hopprenn ble avviklet rett i nærheten av arenaene. Noen steder, som på Ullevaal stadion, har det vært for tidlig for banene. Alt dette for å strekke sesongen for norske lag som skal ut i Europa.
Enkelte av kampene vi har bak oss har tradisjon for å være publikumsmagneter: RBK--VIF, Brann--Stabæk, RBK--Brann, LSK--VIF, VIF--Brann, LSK--RBK, FFK--Stabæk (lagene tok hhv. sølv og gull i fjor). Like fullt er snittet lavere enn etter like mange kamper som i fjor. Man tar ikke uten videre påskeegget fra en nordmann.
Kan hende har utvidelsen fra 14 til 16 lag forledet lagene til å etterleve regelen om at ”jo tidligere vi kommer på etterskudd, jo bedre tid har vi på å hente oss igjen”. Noe kan tyde på det. Alle som følger litt med, vet at H-U-B-tallene blir cirka 50-25-25 når sesongen er over. Altså: Halvparten av kampene ender med hjemmeseier. Den øvrige halvparten fordeles broderlig mellom U og B. Til nå er tallene 23-42-34. At 42 prosent av kampene har endt med uavgjortresultat, er en indikasjon på at frykten for å tape har overskygget viljen til å vinne. Men det kan neppe kalles bevis. Det er for tidlig.
Like fullt: Min oppfatning er at lagene har vært avventende. Det er få overkjørsler å snakke om. Lag som tar ledelsen, roer seg litt. Lag som havner under, begynner plutselig å kjøre. En smule støtte for dette er å finne i scoringsstatistikken; hittil er det i gjennomsnitt scoret 2,77 per kamp. Tallet er identisk med snittet etter 182 kamper i fjor, men så var også det det laveste snittet på 2000-tallet. Da jeg overvar Lyn--Viking på Ullevaal, sammen med 2.778 tilskuere (!), var ikke aktørene en gang avventende. Kampen var blottet for reelle sjanser. Og da er jeg mer enn raus i min definisjon av sjanse. Det hyggelige er at det er den eneste av årets 48 kamper som har endt 0-0.
Er det nå så sikkert at flere lag i Tippeligaen er veien å gå for at norsk klubbfotball skal bli bedre? Jeg tror fortsatt ikke det. Snarere tror jeg vi hermer. Siden England, Spania, Italia, og Frankrike har 20 lag, må vi nærme oss antallet i de landene. Da har vi hoppet over mye. Eksempelvis har vi glemt det norske klimaet, siden flere lag gir flere kamper, tidligere start og senere slutt. Vi må også ha glemt hva som pleier å skje med vellykkede fester og/eller fotballturneringer når antall deltakere øker. Kvaliteten på produktet har en lei tendens til å bli dårligere. Og siden jeg har vært innom mat tidligere i teksten: Det er i hvert fall tre grunner til at Ferran Adrià, mannen som driver trestjernesrestauranten El Bulli utenfor Barcelona, nøyer seg med å servere 8.000 gjester i året (50 gjester x 160 dager): Kvalitet, kvalitet og kvalitet.
Vi har kun fordøyd 20 prosent av årets liga. Det er altfor tidlig å konkludere. Men jeg er ganske sikker på at publikumssnittet ikke når opp til 2008-sesongens ditto (9.800). Jeg er også ganske sikker på at vi har flere buljongpar i vente.
Less is more, sier de motebevisste. Jeg tror selv de betakker seg for duskedamer i pausen.
5 kommentarer
Permalink
Del med andre
